Magnetisk feltintensitet H
Magnetisk feltintensitet H er faktisk en fysisk størrelse uten praktisk betydning. Når folk definerte det før, antok de at det fantes noe som het magnetisk ladning, men senere fant de ut at denne tingen ikke eksisterte. Det var bare den andre siden av den elektriske strømmen. I de fjerne 1820-årene gjorde forskere en rekke revolusjonerende oppdagelser, som åpnet opp for den moderne teorien om magnetisme. I juli 1820 oppdaget den danske fysikeren Hans Oersted at strømmen i den strømførende ledningen ville utøve en kraft på den magnetiske nålen, noe som fikk den magnetiske nålen til å bøye seg i retning. (Oersted-eksperiment-magnetisk effekt av elektrisk strøm) I september, bare en uke etter at nyhetene kom til det franske vitenskapsakademiet, gjennomførte Ampere med suksess et eksperiment for å vise at hvis strømmene førte flyter i samme retning, to parallelle strømførende ledninger ville tiltrekke hverandre; ellers, hvis strømningsretningene er motsatte, vil de frastøte hverandre. I 1825 publiserte Ampere Amperes lov, som er en regel om forholdet mellom strømmens retning og de magnetiske flukslinjene til magnetfeltet som eksiteres av strømmen.
Gjennom mekaniske målinger kan det konkluderes med at "magnetfelt"-styrken følt av magnetnålen er den samme for punkter med lik avstand fra den lange rette ledningen, og "magnetfelt"-styrken til punkter med forskjellig avstand er omvendt proporsjonal med avstanden. På denne måten definerer vi den fysiske mengden magnetisk feltstyrke H gjennom mekaniske målinger og strømintensitet. Enheten er ampere/meter A/m. I det gaussiske enhetssystemet er enheten til H Oe Oersted, 1A/m=4π×10-3Oe. Det er mange forklaringer på den magnetiske feltstyrken H. Vi kan forstå H som et eksternt magnetfelt (analogt med den elektriske feltstyrken, for eksempel ved å bruke strøm I til å påføre et magnetfelt H på et objekt). Magnetisk induksjonsintensitet B Magnetisk feltstyrke er bare et magnetfelt gitt av en ekstern strøm. For ferromagnetiske materialer i magnetfeltet, i tillegg til å bli påvirket av det ytre magnetfeltet H, vil partiklene inne i materialet også generere et indusert magnetfelt under påvirkning av det eksterne magnetfeltet.
Magnetisk induksjonsintensitet B
Magnetisk induksjonsintensitet B indikerer at en partikkel "føler" det totale magnetfeltet, som er summen av det eksterne magnetfeltet H og det induserte magnetfeltet M på dette tidspunktet. I et vakuum er den magnetiske induksjonsintensiteten proporsjonal med det eksterne magnetfeltet, det vil si B{{0}}μ0H, hvor μ0 er den magnetiske permeabiliteten til vakuum. Den magnetiske induksjonsintensiteten inne i det ferromagnetiske materialet er B=μ0(H+M), det vil si at det totale magnetfeltet er lik μ0 multiplisert med summen av "magnetfeltet H generert av strømmen" pluss "magnetfeltet M generert av mediet som magnetiseres av H". Enheten til B er Tesla T, og enheten i det gaussiske enhetssystemet er Gauss Gs, 1T=10KGs. Den magnetiske induksjonsintensiteten er den virkelige "magnetiske feltintensiteten" til magneten. Likevel, fordi H har blitt kalt magnetisk feltintensitet i historien, kan B bare gis et annet navn kalt magnetisk induksjonsintensitet. B og H refererer begge til "magnetisk feltintensitet", men på grunn av forskjellige definisjoner og utledningsmetoder er enhetene deres forskjellige (i det gaussiske systemet er enheten til B Gauss Gs, og enheten til H er Oersted Oe, 1Oe＝ 1×10-4Wb·m-2＝1×10-4T＝1Gs). Magnetfeltintensiteten H er magnetfeltet til det virtuelle rommet. Den tar ikke hensyn til saken i rommet. Den fokuserer på forholdet mellom magnetfeltet og strømmen som genererer magnetfeltet. Den magnetiske induksjonsintensiteten B tar i betraktning styrken til det endelige magnetfeltet etter å ha lagt til faktisk materie til det virtuelle rommets magnetiske felt H. Den fokuserer på den faktiske magnetiske feltstyrken til materien.
Magnetisk intensitet M
Vi har nettopp nevnt den magnetiske intensiteten M, som er et indusert magnetfelt generert av partiklene inne i materialet under påvirkning av det ytre magnetfeltet. Moderne fysikk har bevist at hvert elektron i atomet kretser rundt og spinner rundt kjernen, og begge disse bevegelsene produserer magnetiske effekter. Hvis molekylet betraktes som en helhet, kan summen av de magnetiske effektene generert av hvert elektron i molekylet uttrykkes med en ekvivalent sirkulær strøm. Denne ekvivalente sirkulære strømmen kalles molekylstrømmen.
